Head and Heart er en bedrift som har som formål å hjelpe tidligere rusavhengige, tidligere kriminelle eller andre med spesielle problemer i forhold til arbeidslivet,  med arbeidstrening, jobbsøkning, og sosiale problemer.

Vi disponerer 1000 kvadratmeter med lokaler i Sem kommune i Vestfold.  Der har vi plassert flere brukte båter i et produksjonslokale, og er i ferd med å få på plass utstyr som trengs for å sette båtene i stand. Det er også lokaliteter som kjøkken, toaletter, kontor, møterom. I møterommet  vil det bli plassert flere pc-er.

Vår intensjon er å la klientene pusse opp gamle, båter, møbler og lignende. Innenfor rammen av et slikt arbeid finnes det mange funksjoner, fra å organisere innkjøp, bilkjøring for å hente innkjøpte båter, møbler eller andre ting, og funksjoner knyttet til arbeidet med å sette de i stand. 

Parallelt  tilbyr vi opplæring i å bruke nettet for å finne ledige stillinger, foreta samtaler for å kartlegge arbeidsevne og bakgrunn, gi råd og veiledning, og bistå praktisk i en søknadsprosess rettet inn mot andre jobber som er tilpasset den enkeltes evner og muligheter.

For personer med store gjeldsbyrder, som kan falle inn under de offentlige gjeldsordningene,  tilbyr vi støtte til å komme seg gjennom en gjeldsordningsprosess. Og vi tilbyr hjelp med å finne egnet bosted etter at behandlingen er ferdig, for de som har behov for det, blant annet med å stille garantier for depositium.

Vi har pr. i dag ikke noe botilbud for klientene, men vi tilbyr å hente dem daglig på deres bosted, enten det er i Oslo, Buskerud, Akershus eller Vestfold, og kjøre dem till og fra våre lokaliteter. Vi kan inngå fleksible ordninger når det gjelder når og hvor ofte de er hos oss. Vi er i ferd med å skaffe boliger.

I fremtiden er det vår intensjon å etablere ”omsorgsboliger” for de av våre ”ansatte” som egner seg for å bo alene, som de selv kan innrede gratis ved hjelp av møbler som de pusser opp hos oss. Vi vil også bistå med garantier for husleie dersom våre ”ansatte” finner seg andre leiligheter på det private markedet.

Disponent og eier, Geir Rudolfsen, har lang erfaring som gründer innen norsk næringsliv, og er ved en anledning kåret som årets gründer av Kapital. Inntil bedriften ble ødelagt på grunn av et underslag drev han en større rehabiliteringsbedrift, og har følgelig solid erfaring med denne typen arbeid.

Jan Simonsen fungerer som rådgiver og konsulent. Han har lang erfaring som stortingsrepresentant, blant annet som åtteårig medlem av Stortingets justiskomité, og som medlem av Eurparådets komite for menneskerettigheter og juridiske spørsmål.

Arne er for tiden i en avsluttende fase i en annen jobb, og vi kan derfor ikke presentere ham med fullt navn. Han har jobbet i flere år som arbeidsleder i en arbeidsmarkedsbedrift og har erfaring med å levere analyser av de ”ansattes” arbeidsevne og kompetansenivå. Han innehar dessuten de nødvendige helse-miljø- og sikkerhetssertifikatene som måtte trenges.

Hittil har ingen av oss tatt ut lønn, men drevet prosjektet fremover ved gratis dugnadsinnsats og bruk av egne midler.
Mye av vinningskriminalitet i Norge blir begått av mennesker med rusproblemer. Derfor havner personer med narkotikaproblemer ofte innenfor murene. Dersom vi hjelper disse personene ut i arbeid etter endt soning, vil det være til hjelp ikke bare for dem selv, men for oss alle. Derfor har vi også alle et ansvar å ta.

Narkotika er ikke bare et problem som vi kan overlate til politikerne å løse. Det er et samfunnsproblem, som vi alle, som samfunnsborgere, må bidra til å løse. Det samme gjelder kriminalitet. Det er bra med strenge straffer og klare målrettede reaksjoner mot kriminelle, men de må ikke settes på gaten uten oppfølging når straffen er sonet. Da havner de rett tilbake til sine gamle miljøer og fortsetter med sine gamle synder.

Det er dette problemet vi i Head and Heart forsøker å gripe tak i, når vi tilbyr ettervern i form av arbeidstrening. Vi vil stoppe de kriminelle ved å sette dem i arbeid. Vi vil få dem vekk fra gata, og hjelpe dem til et bedre liv for de selv, og for oss.

Vi ønsker også å bidra til et bedre liv for personer som av andre grunner enn kriminalitet eller rusproblemer har lav arbeidsevne og sosiale problemer.Les også:

• Head and Heart – Hvorfor gjør vi det?
• Margit Lømo: Idealisten som hjelper voldsofre
• Head and Heart – Harde fakta om oss
• Head and Heart – slik har vi det (se bildene)

Les også:

• Head and Heart – Hvorfor gjør vi det?
• Head and Heart – Hvem er vi?

Fakta: Head & Heart er et Nuf (Ltd) selskap registrert i Brønnøysynd løsøreregister org nr 994 909 444. Selskapets post adresse er H&H boks 128 1378 Nesbru og foreløpelig telefon nr er   90 03 19 81. Foreløpelig mail adr er : geir@rudolfsen.no.

Hovedmål: Å hjelpe rusmisbrukere og innsatte tilbake til et normalt liv. 

Hvordan: Ved å lære dem å tenke nytt. Og med hjelp fra næringslivets evne til både nytenking og tilpassnings til den virkelige verden så mener vi at vi har de beste mulighetene til å lykkes. 

Driftsform: Selskapet styre består av: Styreleder Adv/jurist Leif M Freyer og styremedlem tidligere stortingsrepresentant Jan Simonsen. Daglig leder er gründer, ideeinnehaver og tidligere bedriftsleder Geir Rudolfsen. Øvrige ansatte i ledelsen er som hovedregel tidligere næringslivsledere og bedriftseiere innen forskjellig form for håndverk. Mellom ledere kan være tidlger rusmisbrukere. 

Beliggenhet: Første prosjekt er ca 1000 m2 verksted/industri i Vestforld. Nærmere adresse opplyses kun på forespørsel pga vern om ansattes intigritet i nærmiljøet.

Inntak: Vi har et ambulerende inntaks-team med hovedbase i Asker/Bærum.

Bolig: Vi vil etablere et eget team i forbindelse med vårt prosjekt “omsorgbolig”: Kortidsboliger til våre egne «annsatte» beliggende mellom Oslo og Sandefjord. Eneboliger omgjort til mindre boenheter, med daglig/ukentlig oppfølging fra våre faddere. Vi ønsker med dette å få oversikt over dere bobehov, for senere å finne permanet bo løsning.

Transport: Vi vil etablere egen minibuss som daglig kjører Oslo – Tønsberg – Oslo. for å unngå at enkelte ikke stiller opp og for å få dem trygt hjem igjen. Videre er dette meget viktig for å unngå at vi «flytter» nakomane til eks Tønsberg.

Produksjon: Vi har eget båt,campingvogn og bil «verksted» samt et lite verksted for reperasjon og produksjon av enkle møbler o.l. Hensikten med vår produksjon er å få oversikt over hvor mye hver enkelte faktisk kan utføre i reelle omgivelser.

Garanti: Ved å tilby alle klienter et skriftlig garanti for jobb,bolig og inntekt ,samt gjeldssanering, inkludert gjeldsanering av narkogjeld kombinert med en etableringspakke så mener vi at overstående er det beste tilbudet for å motivere dem ,maksimalt.

Og klarer vi ikke overstående så kan kommune eller den det måtte gjelde kreve et nytt gratis opphold eller pengene tilbake. Forutsetning er at den det måtte gjelde gjennomfører forhåndavtate spilleregler og kurs-sammensetning. 

Og vil noen vite mere så kommer vi gjerne og fremviser hele konseptet.

Geir Rudolfsen (dagl leder Head & Heart)Les også:

• Head and Heart – Hvorfor gjør vi det?
• Head and Heart – Hvem er vi?
• Margit Lømo: Idealisten som hjelper voldsofre

Før jeg går i strupen på alle vil jeg først rose de mange som nedlegger enormt med arbeide for overnevnte gruppe mennesker. Men: Er dagens rehabilitering en illusjon og bløff. Blir vi forsøkt manipulert til å tro på noe «alle» vet ikke fungerer, kamuflert i offentlige og private stiftelser og behandlingshjem som egentlig bare genererer lønninger til sine uttallige ansatte?

For i stede for å tenke nytt fortsetter de fleste i samme skakk-kjørte spor uten verken selvkritikk eller anger. Finansiert av stat, kommune og skattebetalerne.

Og kommer det en stakkar med nye ideer så sables han raskt ned av samme yrkesgruppe med motargumenter pakket inn i pedagogisk svada som vi vanlige knapt verken forstår eller tør motsi. Oppfulgt med nye krav om økte «ressurser» og flere stillinger og gjentatt i media som sluker ekspertenes tåredryppende historier uten spørsmål.

Undertegnede har 30 års erfaring fra næringslivet, blant annet som tidligere eier av et større opptreningssenter. Der så jeg hvordan ansatte, pleiere og leger misbrukte både makt ,medisin og system. Videre har jeg gjennom 20 år som ulønnet støttekontakt for rusmisbrukere også sett hvordan fengsel, NAV og støtteapparatet heller ikke virker for de mange. Og ikke minst har jeg som egen næringsdrivende opplevd byråkratiet, fagforening og maktmenneskenes intense hat og mobbekultur mot alt som lukter privat. Derfor mener jeg at jeg absolutt innehar relevant kompetanse for å uttale meg om overnevnte. Og jeg spør . Er vi feige?

For hvorfor lar vi oss bli overkjørt av mennesker som definerer narkotika som et politisk problem. Personlig definerer jeg narkotika som et samfunnsproblem og mener generelt at mange politikere/kommuner langt på vei oppfyller sine lovnader om økt budsjett og vilje til nytenking. De blir bare også overkjørt av forståsegpåere som forsøker å få oss til å tro på noe alle vet er totalt mislykket.

Dette betyr ikke at jeg aksepterer narkomaners adferd, tvert imot. Dette betyr bare at tiden er overmoden for å prøve noe nytt uten å bli uthengt som useriøs.

Men da man akseptere at private på linje med offentlige får betalt for den jobben de gjør. Og der klemmer skoen. Misunnelse, byråkrati eller jantelov? Ikke vet jeg. Det eneste jeg vet er at mange mennesker dør mens andre prater. Så egentlig er vi «fanget» i vårt eget system, styrt av de lærde.

Derfor startet jeg et arbeidstreningssenter for blant annet tidligere innsatte/rusmisbrukere. Jeg aksepterer rett og slett ikke dagens system der kollegaer, venner, bekjente og ukjente dør eller dreper før de selv får hjelp, og mener at vi må hjelpe dem før de blir så desperate at de raner andre for selv å overleve økonomisk.

Her vil jeg sammen med tidligere stortingsrepresentant Jan Simonsen, som også har opplevd «byråkratene og maktmenneskene», forsøke å bevise at vilje, selvkontroll og økonomi er nøkkelen til et bedre liv. Medisinen er ikke hospits ,utgåtte ferskvarer fra Rimi og kontantkort etter endt soning. Vi vil tilby dem bolig, spennende arbeide, gjeldsanering, oppfølging, hente/bringetjeneste osv.

Dvs: Det alle andre snakker om. Og for hvert menneske vi får bort fra gaten så sparer vi både liv, tragedier, og samfunnet for enorme penger. Så derfor sier vi: Ut med teoretikerne og inn med kreative mennesker som vet hvordan man skaper både glede, initiativ og nye arbeidsplasser.

Og ved å benytte oss av bekjente fra nettopp næringslivet så tror og håper jeg vi kan lykkes med vårt prosjekt. Derfor avslutter jeg der jeg startet og roser alle som gjøre en innsats for overnevnte gruppe mennesker. Vi må bare tenke nytt.

Og vil dere høre mer så er det bare å kontakte undertegnede på  90 03 19 81         eller Jan Simonsen på  41 06 11 76. 

Geir Rudolfsen, prosjektleder Head and Heart LtdLes også:

• Margit Lømo: Idealisten som hjelper voldsofre
• Head and Heart – Hvem er vi?
• Head and Heart – Harde fakta om oss
• Head and Heart – slik har vi det (se bildene)

Margit Lømo har vært leder for ”Landsforeningen for voldsofre” siden hun selv tok initiativet til å starte foreninger i 1989. Det er knapt en norsk justispolitiker som ikke vet hvem hun er.

Hun har hatt jevnlige møter med samtlige justisministere de siste 15 årene. Og hun har dunket hodet mot departements murvegger uttallige ganger. Byråkratene i departementet vet at hun aldri gir opp. Først og fremst har hun likevel brukt sin tid til å snakke med medmennesker i nød. Mennesker preget av traumatiske opplevelser, som har vært utsatt for grov vold. De gråter på hennes skuldrer. Margit gir trøst, råd og veiledning om hvordan det offentlige hjelpesystemet fungerer. I den grad det fungerer i det hele tatt. Margit Lømo kan prate i timevis om nettopp det.

Vi treffer Margit Lømo i hennes leilighet på Enebakk i Oslo. En overfylt leilighet, hvor papirene flyter overalt, og vitner om at Margit er en arbeidsmaur. Hun er alltid på jobb, og kontoret er hennes egen spisestue.

Margit er opprørt over en forsøksordning der man forsøker å få voldsofrene til å godta å møte deres gjerningsmenn for å snakke sammen. Prøveprosjektet er etter hvert ment også å omfatte drap og voldtekter.

Margit fnyser av hele ideen.

- Spør de etterlatte etter drapene i Baneheia om de vil synes det er trivelig med et kaffeslabberas med drapsmennene, spør hun retorisk, og føyer til: – Dersom jeg hadde blitt spurt om noe slikt, ville jeg trodd det var en spøk, og spurt om jeg skulle tatt med pistol. Dersom det hadde gått opp for meg at det var alvorlig ment ville jeg følt meg dypt krenket. Problemet for mange av oss er jo at vi allerede har møtt gjerningsmannen en gang for mye. Det handler ikke om en konflikt mellom to parter, men om en straffbar kriminell handling. Det er ikke noe som kan løses i et konfliktråd.

Hun tar et godt drag av en sigarett.

- Jeg hadde astma lenge før jeg begynte å røyke, sier hun, og lener seg litt tilbake i sofaen.

Margit Lømo må bruke munnbind når hun går ute i Oslotrafikken, og det er ikke hennes verste plage. I snart 30 år har hun slitt med kroniske smerter i ryggen og armen. Pluss posttraumatisk stress.

- Tidligere hadde jeg hyppige mareritt. Nå begrenser det seg til noen få ganger i året. Det hjelper meg å hjelpe andre, forklarer hun. Plagene fikk hun den dagen hun selv ble voldsoffer. Hun var veldig nær å bli et drapsoffer. Selv mener hun at var klinisk død en kortere stund, og dermed faktisk på et vis var et drapsoffer.

Margit Lømo var ung og pen og likte å danse. Ungdommene var stimulert av John Travolta, og Margit hadde satt seg som mål å bli flink nok til å stille opp i et mesterskap. Da trengte hun en ny dansepartner. Den første var ikke flink nok. De passet i alle fall ikke helt sammen. Margit forsøkte å fortelle partneren sin at det var slutt. Det gikk ikke inn. Han var blitt dypt forelsket i Margit, uten at hun var klar over det. Han fortsatte å komme på besøk. Margit bestemte seg derfor for å gi en skikkelig og endelig beskjed. Hun benyttet anledningen en dag hun hadde invitert en rekke venner på spekeaften. Hun følte seg trygg med så mange venner til stede. Det var da det eksploderte:

- Jeg sa fra på en skikkelig og bestemt måte. Da sa han: ”Betyr det at jeg ikke kan besøke deg mer”. Jeg bekreftet det.

Margit begynner å fortelle. Den historien vi nå får høre husker hun i detalj. Alt som skjedde, alle bevegelsene, blodet, frykten, tankene, den merkelige roen, politiet, legene, ambulansen, og himmelen. Hun har gått gjennom dette mange ganger. Her er hennes historie:

- Dansepartneren min forsvant ut på kjøkkenet. Jeg kikket gjennom den åpne døren, og så at han hektet ned en stor kniv fra veggen. Han kom tilbake med kniven i hånden. ”Hva skal du med kniven”, spurte jeg.” Skjønner du ikke det da”, svarte han, ”Nei”, sa jeg. Da kjørte han kniven inn i magen min, mens han ropte:” Skjønner du det nå da”. ”Ja”, svarte jeg. Av en eller annen grunn var jeg helt rolig. Jeg mistet ikke fatningen et sekund. Det gjorde ikke vondt. De som så på reagerte, og jeg husker at en mann hoppet opp av sofaen og begynte å rope ett eller annet. Da trakk partneren min kniven ut av magen og snudde seg mot de andre. Jeg benyttet anledningen og løp ut i gangen. Ytterdøren var låst, og før jeg fikk låst den opp var han bak meg.

Margit trekker pusten og tar en liten pause. Før hun fortsetter å fortelle om det hun kaller for en knivmassakre:

- Han stakk og stakk. Prøvde å skjære av meg brystene. Han skar dypt og kraftig. Han klarte sågar å skjære over et ribbein. ”Hvis ikke jeg får deg, skal ingen andre få deg, og det gjelder brystene dine også”, stønnet han. Jeg knyttet hånden og forsøkte å parere for å hindre at han traff meg i hjertet. Med den andre hånden fikk jeg åpnet døren bak meg. Jeg stupte ut i gangen, og fikk kniven i ryggen. Jeg gikk rett i gulvet med et brak. Da trakk han kniven ut av ryggen min og kastet den på gulvet. Han gikk inn i leiligheten. Sikker på at jeg var død”.

Men det var Margit ikke. Ikke enda. Hun klarte å reise seg opp og komme seg inn hos naboen, som la henne i stabilt sideleie. Margit ba naboen ringe nødnummeret og oppgi navn, adresse og blodtype. Hun lå rolig og ventet på ambulansen.

- Plutselig kom alle gjestene inn i rommet. Flere så ut til å være i sjokktilstand. Jeg kjent at avføringen begynte å gå og tenkte: Nå dør jeg. Så fikk jeg øye på en jente på 14 år som skrek ”Ikke dø. Ikke dø.” Jeg ble bekymret for henne. Jeg så at hun var i sjokk. ”Greit”, sa jeg ”Jeg skal ikke dø, men da skal du ikke bruke dette som unnskyldning for å skulke håndballkampen i morgen”. Det fikk henne ut av sjokket. Jeg ba henne gå ut på kjøkkenet og sette på litt kaffe til oss.”

Margit reiser seg fra sofaen. Kaffe, var tydeligvis et nyttig stikkord.

 – Skal jeg sette på litt kaffe til oss, spør hun, og forsvinner ut på kjøkkenet uten å vente på svar. På plass i sofaen igjen tar hun et nytt drag av sigaretten.

 – Jeg tar bare et drag eller to omgangen, unnskylder hun seg, før hun forteller at politiet raskt kom på plass og løp rett inn i hennes egen leilighet der de fant gjerningsmannen bevisstløs etter å ha forsøkt å ta sitt eget liv med Margits astmatabletter. Det ble med forsøket. Han ble reddet av politiet, og dømt for drapsforsøk. Margit traff han igjen på nattklubben Baronen og Baronessen i Oslo et par år senere.

Margit ble hentet av ambulansen, som kjørte så fort i retning av sykehuset at hun ba ambulansemannen om å slakke farten Han skvatt. ”Hun er i live”, skrek han, og ambulansen slakket på farten. Margit fikk viljen sin. Det gjorde hun ikke på sykehuset, da hun reagerte på at legene begynte å klippe i stykker de nye klærne hennes. ”Det kan dere ikke gjøre”, tenkte hun, og prøvde å protestere, men oppdaget til sin overraskelse at hun ikke fikk frem et eneste ord. Hun lå på operasjonsbordet. Død, mener hun selv. Ikke vet vi. Margit Lømos opplevelse på operasjonsbordet kalles ofte for ”nær døden opplevelse”. Margit insisterer på at det var mer enn det. Hun var død, og ble sendt tilbake til livet på jorden. Slik opplevde hun det:

- Jeg følte at jeg forlot kroppen min og svevde opp under taket, der jeg så ned på det kadaveret som hadde vært min bolig. Det var sterkt. Jeg syntes synd på alle de menneskene som stod der og bekymret seg over kadaveret. Jeg ville gjerne si: ” Ikke bekymre dere. Jeg er jo ikke der. Jeg er her”. Det fikk jeg ikke gjort. Jeg forsvant videre, og kom til noe som jeg forbandt med en annen galakse. Et annet univers. Kall det hva du vil. Det var på en måte en annen planet. Bare at det ikke var fast. Det var en slags tåkevei. Og jeg havnet mitt i sentrum.

Margit understreker at det var en flott opplevelse.

- Jeg fikk oppleve hva kjærlighet var. Jeg følte meg midt i kjærligheten. Omgitt av kjærlighet, sier hun, og fortsetter:

- Så skjedde det noe enda rarere. Jeg ble plutselig konfrontert med livet mitt, som på en film. Jeg måtte på en måte komme med dommen over mitt eget liv. Jeg har aldri vært så flau før. Jeg trodde jeg hadde levd et ordentlig liv, men jeg hadde jo ikke det. Jeg dømte meg sterkt på et punkt: Hovmod. Jeg hadde levd et liv preget av hovmod. Et eller annet sted ifra kom et spørsmål: ” Vil du ha en sjanse til”. Jeg var veldig glad for å få det. Og svarte ja. Deretter våknet jeg opp på overvåkingen. Tilbake i min egen kropp. ”Jeg forstår ikke at du lever”, sa legene.

Margit Lømo ble sendt hjem fra sykehuset med en bærepose morfin i bagasjen. Til en leilighet full av sitt eget blod. Hun fikk ansatt et firma til å vaske ut av leiligheten, men store blodflekker ble hengende igjen på veggen i gangen. Til slutt fikk hun gangen malt med rød farge. Så slapp hun i det minste å se blodflekkene.

- Der lå jeg og ventet på en hjelp som ikke kom. Jeg venter for så vidt fremdeles, sukker Margit.

Hennes egen erfaring gjorde at hun startet arbeidet med å etablere ”Landsforeningen for voldsofre”. Om ikke hun fikk hjelp, så skulle i alle fall andre få det. I 1987 fikk hun låne lokaler hos Kirkens Bymisjon i Oslo, og gikk i gang. Siden den gangen har hun hørt på flere tusen historier fra voldsofre, som har søkt trøst og råd hos Margit Lømo.

- Den beste hjelpen for mange voldsofre har nok vært å komme i kontakt med en person som har opplevd noe liknende selv, og som forstår hva de prater om, mener hun selv.

Hun innrømmer at det er tøft. Når hun hører på andres historier blir hun hele tiden minnet på sin egen opplevelse. Hun tar andres problemer veldig personlig, og graver seg dypt ned i deres plager.

– Det er enda mye ugjort. Jeg har tenkt å holde på til jeg dør igjen. Neste gang håper jeg på ståkarakter, slik at jeg kan komme på et høyere plan, sier idealisten.

I 2006 fikk Margit Lømo en ny inspirasjon. Hun ble tildelt Kongens Fortjenestemedalje. Den ble overlevert av presten i Vålerenga Kirke, Einar Gelius. Deretter fikk hun treffe Kongen, som ble fortalt at det er et liv etter døden.

I tillegg lovet Margit Kongen å fortsette med sitt oppofrende arbeide for voldsofre. Det forplikter. Margit Lømo sier at hun ble både takknemlig og ydmyk da hun fikk fortjenestemedaljen. På slottet stilte hun seg nederst i køen av nye medaljeinnehavere. Hun burde kanskje ha stilt seg øverst.    
.Les også:

• Head and Heart – Hvorfor gjør vi det?
• Head and Heart – Hvem er vi?
• Head and Heart – Harde fakta om oss