Margit Lømo: Idealisten som hjelper voldsofre
Margit Lømo har fødselsdag på den dagen FN har utpekt til å være ”den internasjonale dagen mot vold mot kvinner”. De siste årene har hun brukt denne dagen til å arrangere store nordiske seminarer om situasjonen for voldsofre. Ved en anledning var selveste kronprinsen til stede.
Margit Lømo har vært leder for ”Landsforeningen for voldsofre” siden hun selv tok initiativet til å starte foreninger i 1989. Det er knapt en norsk justispolitiker som ikke vet hvem hun er.
Hun har hatt jevnlige møter med samtlige justisministere de siste 15 årene. Og hun har dunket hodet mot departements murvegger uttallige ganger. Byråkratene i departementet vet at hun aldri gir opp. Først og fremst har hun likevel brukt sin tid til å snakke med medmennesker i nød. Mennesker preget av traumatiske opplevelser, som har vært utsatt for grov vold. De gråter på hennes skuldrer. Margit gir trøst, råd og veiledning om hvordan det offentlige hjelpesystemet fungerer. I den grad det fungerer i det hele tatt. Margit Lømo kan prate i timevis om nettopp det.
Vi treffer Margit Lømo i hennes leilighet på Enebakk i Oslo. En overfylt leilighet, hvor papirene flyter overalt, og vitner om at Margit er en arbeidsmaur. Hun er alltid på jobb, og kontoret er hennes egen spisestue.
Margit er opprørt over en forsøksordning der man forsøker å få voldsofrene til å godta å møte deres gjerningsmenn for å snakke sammen. Prøveprosjektet er etter hvert ment også å omfatte drap og voldtekter.
Margit fnyser av hele ideen.
- Spør de etterlatte etter drapene i Baneheia om de vil synes det er trivelig med et kaffeslabberas med drapsmennene, spør hun retorisk, og føyer til: – Dersom jeg hadde blitt spurt om noe slikt, ville jeg trodd det var en spøk, og spurt om jeg skulle tatt med pistol. Dersom det hadde gått opp for meg at det var alvorlig ment ville jeg følt meg dypt krenket. Problemet for mange av oss er jo at vi allerede har møtt gjerningsmannen en gang for mye. Det handler ikke om en konflikt mellom to parter, men om en straffbar kriminell handling. Det er ikke noe som kan løses i et konfliktråd.
Hun tar et godt drag av en sigarett.
- Jeg hadde astma lenge før jeg begynte å røyke, sier hun, og lener seg litt tilbake i sofaen.
Margit Lømo må bruke munnbind når hun går ute i Oslotrafikken, og det er ikke hennes verste plage. I snart 30 år har hun slitt med kroniske smerter i ryggen og armen. Pluss posttraumatisk stress.
- Tidligere hadde jeg hyppige mareritt. Nå begrenser det seg til noen få ganger i året. Det hjelper meg å hjelpe andre, forklarer hun. Plagene fikk hun den dagen hun selv ble voldsoffer. Hun var veldig nær å bli et drapsoffer. Selv mener hun at var klinisk død en kortere stund, og dermed faktisk på et vis var et drapsoffer.
Margit Lømo var ung og pen og likte å danse. Ungdommene var stimulert av John Travolta, og Margit hadde satt seg som mål å bli flink nok til å stille opp i et mesterskap. Da trengte hun en ny dansepartner. Den første var ikke flink nok. De passet i alle fall ikke helt sammen. Margit forsøkte å fortelle partneren sin at det var slutt. Det gikk ikke inn. Han var blitt dypt forelsket i Margit, uten at hun var klar over det. Han fortsatte å komme på besøk. Margit bestemte seg derfor for å gi en skikkelig og endelig beskjed. Hun benyttet anledningen en dag hun hadde invitert en rekke venner på spekeaften. Hun følte seg trygg med så mange venner til stede. Det var da det eksploderte:
- Jeg sa fra på en skikkelig og bestemt måte. Da sa han: ”Betyr det at jeg ikke kan besøke deg mer”. Jeg bekreftet det.
Margit begynner å fortelle. Den historien vi nå får høre husker hun i detalj. Alt som skjedde, alle bevegelsene, blodet, frykten, tankene, den merkelige roen, politiet, legene, ambulansen, og himmelen. Hun har gått gjennom dette mange ganger. Her er hennes historie:
- Dansepartneren min forsvant ut på kjøkkenet. Jeg kikket gjennom den åpne døren, og så at han hektet ned en stor kniv fra veggen. Han kom tilbake med kniven i hånden. ”Hva skal du med kniven”, spurte jeg.” Skjønner du ikke det da”, svarte han, ”Nei”, sa jeg. Da kjørte han kniven inn i magen min, mens han ropte:” Skjønner du det nå da”. ”Ja”, svarte jeg. Av en eller annen grunn var jeg helt rolig. Jeg mistet ikke fatningen et sekund. Det gjorde ikke vondt. De som så på reagerte, og jeg husker at en mann hoppet opp av sofaen og begynte å rope ett eller annet. Da trakk partneren min kniven ut av magen og snudde seg mot de andre. Jeg benyttet anledningen og løp ut i gangen. Ytterdøren var låst, og før jeg fikk låst den opp var han bak meg.
Margit trekker pusten og tar en liten pause. Før hun fortsetter å fortelle om det hun kaller for en knivmassakre:
- Han stakk og stakk. Prøvde å skjære av meg brystene. Han skar dypt og kraftig. Han klarte sågar å skjære over et ribbein. ”Hvis ikke jeg får deg, skal ingen andre få deg, og det gjelder brystene dine også”, stønnet han. Jeg knyttet hånden og forsøkte å parere for å hindre at han traff meg i hjertet. Med den andre hånden fikk jeg åpnet døren bak meg. Jeg stupte ut i gangen, og fikk kniven i ryggen. Jeg gikk rett i gulvet med et brak. Da trakk han kniven ut av ryggen min og kastet den på gulvet. Han gikk inn i leiligheten. Sikker på at jeg var død”.
Men det var Margit ikke. Ikke enda. Hun klarte å reise seg opp og komme seg inn hos naboen, som la henne i stabilt sideleie. Margit ba naboen ringe nødnummeret og oppgi navn, adresse og blodtype. Hun lå rolig og ventet på ambulansen.
- Plutselig kom alle gjestene inn i rommet. Flere så ut til å være i sjokktilstand. Jeg kjent at avføringen begynte å gå og tenkte: Nå dør jeg. Så fikk jeg øye på en jente på 14 år som skrek ”Ikke dø. Ikke dø.” Jeg ble bekymret for henne. Jeg så at hun var i sjokk. ”Greit”, sa jeg ”Jeg skal ikke dø, men da skal du ikke bruke dette som unnskyldning for å skulke håndballkampen i morgen”. Det fikk henne ut av sjokket. Jeg ba henne gå ut på kjøkkenet og sette på litt kaffe til oss.”
Margit reiser seg fra sofaen. Kaffe, var tydeligvis et nyttig stikkord.
– Skal jeg sette på litt kaffe til oss, spør hun, og forsvinner ut på kjøkkenet uten å vente på svar. På plass i sofaen igjen tar hun et nytt drag av sigaretten.
– Jeg tar bare et drag eller to omgangen, unnskylder hun seg, før hun forteller at politiet raskt kom på plass og løp rett inn i hennes egen leilighet der de fant gjerningsmannen bevisstløs etter å ha forsøkt å ta sitt eget liv med Margits astmatabletter. Det ble med forsøket. Han ble reddet av politiet, og dømt for drapsforsøk. Margit traff han igjen på nattklubben Baronen og Baronessen i Oslo et par år senere.
Margit ble hentet av ambulansen, som kjørte så fort i retning av sykehuset at hun ba ambulansemannen om å slakke farten Han skvatt. ”Hun er i live”, skrek han, og ambulansen slakket på farten. Margit fikk viljen sin. Det gjorde hun ikke på sykehuset, da hun reagerte på at legene begynte å klippe i stykker de nye klærne hennes. ”Det kan dere ikke gjøre”, tenkte hun, og prøvde å protestere, men oppdaget til sin overraskelse at hun ikke fikk frem et eneste ord. Hun lå på operasjonsbordet. Død, mener hun selv. Ikke vet vi. Margit Lømos opplevelse på operasjonsbordet kalles ofte for ”nær døden opplevelse”. Margit insisterer på at det var mer enn det. Hun var død, og ble sendt tilbake til livet på jorden. Slik opplevde hun det:
- Jeg følte at jeg forlot kroppen min og svevde opp under taket, der jeg så ned på det kadaveret som hadde vært min bolig. Det var sterkt. Jeg syntes synd på alle de menneskene som stod der og bekymret seg over kadaveret. Jeg ville gjerne si: ” Ikke bekymre dere. Jeg er jo ikke der. Jeg er her”. Det fikk jeg ikke gjort. Jeg forsvant videre, og kom til noe som jeg forbandt med en annen galakse. Et annet univers. Kall det hva du vil. Det var på en måte en annen planet. Bare at det ikke var fast. Det var en slags tåkevei. Og jeg havnet mitt i sentrum.
Margit understreker at det var en flott opplevelse.
- Jeg fikk oppleve hva kjærlighet var. Jeg følte meg midt i kjærligheten. Omgitt av kjærlighet, sier hun, og fortsetter:
- Så skjedde det noe enda rarere. Jeg ble plutselig konfrontert med livet mitt, som på en film. Jeg måtte på en måte komme med dommen over mitt eget liv. Jeg har aldri vært så flau før. Jeg trodde jeg hadde levd et ordentlig liv, men jeg hadde jo ikke det. Jeg dømte meg sterkt på et punkt: Hovmod. Jeg hadde levd et liv preget av hovmod. Et eller annet sted ifra kom et spørsmål: ” Vil du ha en sjanse til”. Jeg var veldig glad for å få det. Og svarte ja. Deretter våknet jeg opp på overvåkingen. Tilbake i min egen kropp. ”Jeg forstår ikke at du lever”, sa legene.
Margit Lømo ble sendt hjem fra sykehuset med en bærepose morfin i bagasjen. Til en leilighet full av sitt eget blod. Hun fikk ansatt et firma til å vaske ut av leiligheten, men store blodflekker ble hengende igjen på veggen i gangen. Til slutt fikk hun gangen malt med rød farge. Så slapp hun i det minste å se blodflekkene.
- Der lå jeg og ventet på en hjelp som ikke kom. Jeg venter for så vidt fremdeles, sukker Margit.
Hennes egen erfaring gjorde at hun startet arbeidet med å etablere ”Landsforeningen for voldsofre”. Om ikke hun fikk hjelp, så skulle i alle fall andre få det. I 1987 fikk hun låne lokaler hos Kirkens Bymisjon i Oslo, og gikk i gang. Siden den gangen har hun hørt på flere tusen historier fra voldsofre, som har søkt trøst og råd hos Margit Lømo.
- Den beste hjelpen for mange voldsofre har nok vært å komme i kontakt med en person som har opplevd noe liknende selv, og som forstår hva de prater om, mener hun selv.
Hun innrømmer at det er tøft. Når hun hører på andres historier blir hun hele tiden minnet på sin egen opplevelse. Hun tar andres problemer veldig personlig, og graver seg dypt ned i deres plager.
– Det er enda mye ugjort. Jeg har tenkt å holde på til jeg dør igjen. Neste gang håper jeg på ståkarakter, slik at jeg kan komme på et høyere plan, sier idealisten.
I 2006 fikk Margit Lømo en ny inspirasjon. Hun ble tildelt Kongens Fortjenestemedalje. Den ble overlevert av presten i Vålerenga Kirke, Einar Gelius. Deretter fikk hun treffe Kongen, som ble fortalt at det er et liv etter døden.
I tillegg lovet Margit Kongen å fortsette med sitt oppofrende arbeide for voldsofre. Det forplikter. Margit Lømo sier at hun ble både takknemlig og ydmyk da hun fikk fortjenestemedaljen. På slottet stilte hun seg nederst i køen av nye medaljeinnehavere. Hun burde kanskje ha stilt seg øverst.
.